Mekanikken til dyremikrobrikker og deres betydning for veterinærer

Dyrkennemerking har blitt integrert i den moderne veterinærpraksis som en pålitelig form for pethentifisering og -sporing. Det er mer enn bare en risstørrelseskjip, disse enhetene tilbyr også løsninger for pet-administrasjon og sikkerhet. I denne artikkelen skal vi drøfte hvordan dyrkennemerkere fungerer, og deres fordeler for veterinærer, spesielt UHF-merket som er inkorporert i denne teknologien.

Kjerneteknologi forklart

Dyrkennemerking bruker teknologien Radiofrekvensidentifikasjon eller RFID. Hver mikrochip inneholder et unikt identifikasjonsnummer som passer gjennom enten en passiv eller en mer vanlig eller grunnleggende RFID-bare system, brukt til å spore bevegelsen til dette bestemte objektet. En grunnleggende, passive type av RFID-merke er innesluttet i en liten glasinnslutting og injisert under huden på dyret. Vanligvis går det inn under huden, over nakken mellom dyrets skulderblader. Anders enn de mer vanlige aktive RFIDs, har passive RFID-merker ingen interne energikilder;

Identifikasjon av UHF-merker

Denne gangen deles Radiofrekvensidentifikasjon (RFID) Merker inn i Ultra High Frequency eller UHF som opererer ikke under 860 til ikke over 960 megahertz. UHF-merker har større lesedistanse og datarate enn andre RFID-teknologier. Bruken av UHF-merker i mikrochips for dyr markerer områder med forbedring i systemet for identifisering av dyr. Skannere vil også kunne lese mikrochippene fra en lengre avstand, noe som er ganske nyttig på steder som dyrehjem eller klinikk som ofte er opptatt. Videre kan UHF-merker holde mye mer data, noe som gir veterinærer mer informasjon om hvert av dyrene.

Fordeler for veterinærer

Mikrochipper hjelper veterinærer med å holde oversikt over et dyrkes medisinske historie, samt å finne et tapt dyr. Det er også enkelt å registrere den nye eieren av et mikrochippet dyr når et dyr blir tatt til en klinikk. I slike tilfeller brukes en mikrochippskanner for å finne kontaktinformasjonen til dyrets eier som har skrevet medisinsk historie eller spesielle pleieinstruksjoner, noe som kan være nyttig. Slik informasjon hjelper med å sikre at dyrene får de riktige behandlingene på tide og støtter veterinærers arbeid. I tillegg bidrar mikrochipping til å gjøre prosessen med å forene et dyr med sin eier mye mer effektiv, noe som reduserer mengden stress og tid brukt på å søke etter eieren.

I konklusjon finner dyre-mikrochipper, spesifikt UHF-merkete, en brukbar plass i veterinærpraksis rettet mot å forbedre husdyridentifikasjon, forbedre dataadministrering og sikre at tapt husdyr blir gjenfunnet. Siden verden blir et globalt landsbygrunnlag på grunn av teknologi, vil disse mikrochipene fortsette å være nyttige, derfor er de nyttige for hver eneste veterinær.